Leder

Kafkask klarering

Oslo politidistrikt mener Norges ordning for sikkerhetsklarering systematisk utelukker ansatte med en annen etnisk bakgrunn enn norsk. Det kommer fram i et høringssvar Oslo-politiet har sendt Justisdepartementet, som i disse dager vurderer å klargjøre kriteriene for sikkerhetsklarering i loven. Det er VG som denne uka skriver om saken, og den er også fulgt av et intervju med Xander Redpey som mistet sikkerhetsklareringen i 2023. Da hadde han jobbet i Oslo-politiet i 17 år, mange av dem som spaner. Redpey flyktet fra Iran i 1986 og har ikke vært der siden. Han har avtjent verneplikt i Norge og blitt sikkerhetsklarert tre ganger tidligere. For to år siden fikk han altså avslag fra Sivil klareringsmyndighet, med begrunnelse i at kona var fra Mexico, som Norge ikke har sikkerhetssamarbeid med. Han klaget, men fikk avslag – da hovedsakelig begrunnet med hans egen landbakgrunn. Nasjonal sikkerhetsmyndighet opprettholdt også avslaget, men denne gang endret begrunnelsen seg nok en gang. Nå var det igjen hans mexicanske kone som var årsak.

«Oslo-­politiet trenger brei sammensetning.»

Prosessen Xander Redpey har vært gjennom, kan ikke kalles annet enn kafkask. Bedre blir den ikke av at sønnen også har fått problemer med sikkerhetsklarering. Like før han skulle opp til førstegangstjeneste, fikk han beskjed om å ikke stille. Han ble ikke klarert fordi faren er født i Iran. Slik holdes lovlydige borgere med lang fartstid i landet utenfor sentrale posisjoner i samfunnet, og det uten at begrunnelsene engang er godt fundert – og heller ikke mulige å få detaljerte forklaringer på. Redpey er i dag talsperson for personer i politiet med klareringsutfordringer, et verv som vitner om at dette er et problem for flere enn ham. Ikke minst er det et problem for Norge. Et flerkulturelt land kan ikke holde innvandrerbefolkningen unna visse typer jobber, enten det er ut fra uklare skjønnsmessige vurderinger eller stivbeinte regler om kontakter i land uten sikkerhetssamarbeid. Ikke minst trenger Oslo-politiet en brei sammensetning, for å sikre legitimitet og kunnskap om hovedstadens mangfoldige befolkning. At klareringsproblemene fortsetter nedover i generasjonene, er ekstra ille. Dette må ordnes opp i raskt.

Leder

Rente­fal­litt

Den europeiske sentralbanken (ECB) satte ned renta for sjuende gang på rad denne uka. Styringsrenta i eurosonen er nå på 2 prosent, mens den i Norge er på 4,5 prosent, selv om inflasjonen ikke er så forskjellig. Prisveksten i eurosonen er på årsbasis 2,7 prosent, mens den norske konsumprisindeksen steg 2,5 prosent fra april 2024 til april 2025. ECB har i likhet med Norges Bank et inflasjonsmål på 2 prosent. Norges Bank skal i tillegg bidra til at flest mulig er i jobb og til en stabil økonomisk utvikling over tid. Sentralbanksjef Ida Wolden Bache kan avvike fra inflasjonsmålet på 2 prosent hvis hensynet til de andre målene tilsier det. Kontrasten mellom Den europeiske sentralbankens rentepolitikk og Norges Banks er stor.

Folkefest over styr

Ski-VM i Trondheim ble en folkefest, men nå har bakrusen lagt seg tungt over trønderhovedstaden. Det som man i desember trodde skulle bli et overskudd på 22 millioner kroner, ligger an til å bli et underskudd på over 30 millioner kroner, og det kan bli verre. Det er langt fra småpenger i et budsjett med samla inntekter på 286 millioner og vitner om en økonomistyring som nærmest må ha vært fraværende i organisasjonen der Skiforbundet eier 60 prosent, Sør-Trøndelag skikrets 30 prosent og Trondheim kommune 10 prosent. Skifesten kom skeivt ut fra hoppkanten allerede i 2021, da tidligere Vipps- og Telenor-topp Berit Svendsen fikk sjefsjobben. Hun hadde null erfaring fra idrett og store arrangementer, men styret lot seg blende av erfaringen som næringslivsleder og kompetanse innen bærekraft og teknologi. Det tilsidesatte lokale kandidater som hadde jobbet med Ski-VM siden starten. Svendsen bodde ikke engang i Trondheim, men fikk etter hvert en pendlerleilighet betalt av Ski-VM.

Delt Europa

De siste europeiske valgene tegner et tydelig, men skremmende bilde. Folk som bor utenfor de store byene, stemmer i stor grad på høyreorienterte, nasjonalkonservative partier, mens storbyvelgere flokker seg om EU-vennlige, liberale partier. Det er snakk om en sosial og geografisk polarisering av historiske dimensjoner, der de store partiene ikke klarer å favne breie velgergrupper i alle deler av landet. Det har vokst fram en stadig mer uoverstigelig kløft mellom rurale og urbane områder. I presidentvalget i Polen søndag var dette spesielt tydelig, men det samme mønsteret så vi også i presidentvalget i USA i fjor, der Kamala Harris vant storbyene, mens Donald Trump tok rustbeltet og «Middle America». I det franske EU-valget ble Marine Le Pens høyreparti størst i store deler av landet, bortsett fra i Paris og andre storbyer. I det tyske forbundsdagsvalget vant Alternative für Deutschland nesten alle kretser i øst, i tillegg til industribyer som Kaiserslautern i vest.

OSZAR »